På fredag slipper jeg en single, som egentlig skulle hete "Sommersangen". Litt ambisiøst og pretensiøst, kanskje, men det var nå det som var arbeidstittelen da jeg begynte å skrive låta for 3 år siden. Hadde noen ideer om å si noe om hvor lang og uendelig sommerferien føles, spesielt den første helgen, og kanskje uken man har fri. August føles laaaangt unna. (Og NEI, for hundrede gang: vi lærere har IKKE SÅ lang ferie. Det er AVSPASERING... ;-) Men uansett. Så skulle den handle om å plukke jordbær i hagen til frokost, og å sitte ute i hagen på lune sommerkvelder. Og sånne ting.
Det holdt i ca et og et halvt vers, og trekvart refreng. Så begynte ideen å føles litt kjedelig. En stor poet kunne sikkert sagt mye fint og spennende om jordbær og lyse netter. Men ikke jeg. Det ble liksom litt stillestående. Refrenget hørtes ikke så verst ut, spesielt melodien og et par linjer veldig fine. Så håper man jo at det kanskje låter bedre enn man tror selv, noen ganger. Iallfall durte vi på i studio der i 2018, som et av alternativene for å bli med på Steinansikt-skiva (2020). Den overlevde gjennom preproduksjon og ganske mye opptak. Men til slutt måtte jeg vel si meg enig i at denne låta ikke hadde tekst eller melodi som var modent for utgivelse enda. Jaja. Kanskje det blir "likar' i morra..."
Så kom covid. Vi fikk da sluppet plata, og spilt noen få konserter, før nedstengningen og depresjonen tok oss for alvor. Så da tenkte jeg: NÅ har jeg tid til å få skrevet om teksten og melodi på Sommersangen. Egentlig var refrenget NESTEN på plass. Mangla bare siste linja. Trengte noe som rimte på "...bli" og som skulle passe inn i sammenhengen, og ha såpass tyngde at det tålte å være siste linje i refrenget, og dermed gi litt mening og fellesnevner-funksjon for hva jeg ønsket å formidle.
Jeg vet ikke hvor mange kvelder jeg har ligget og leita gjennom hodet mitt for mulige kombinasjoner. Men det må være flere hundre... Av og til kunne jeg få noen lyse øyeblikk, hvor jeg tenkte at: NÅ har jeg det. Men var litt trøtt, og tenkte at "jeg orker ikke skrive dette ned, men dette er såpass bra at jeg husker det selvfølgelig i morra tidlig". Det gjorde jeg ikke. Andre ganger kom jeg og på noe veldig bra, og fikk skrevet det ned i ei bok jeg hadde liggende ved siden av senga. Men når jeg leste det neste morgen var det jo slett ikke bra i det hele tatt.
Jeg prøvde meg på nødrim, nestenrim, ikke-rim-i-det-hele-tatt, bytte om på linjer, bytte tilbake igjen. Men ingenting funka. Det ble etterhvert en sånn greie som jeg brukte når jeg lå og ikke få sove. Bare begynn å leite etter noe som kunne funke i siste linja på Sommersangen, så sovner man garantert etter 7 minutter.
Forferdelig irriterende. Hvor vanskelig kan det være? Det må jo finnes NOE som passer! Etterhvert begynte jeg å innse det uunngåelige. Som Arne (Hovda) sa til meg: noen ganger er det ikke den linja du leter etter som er problemet. Det er de linjene som står der fra før. De linjene du er SÅ fornøyd med, som er "poetiske perler". De må bort. Og han hadde dessverre rett. De var på sett og vis litt kule, men likevel litt for fluffy. De sto der og sperra veien videre. Og det var når jeg til slutt innså at jeg bare måtte rive alt fra hverandre og starte på ny, at det løsnet.
Noen år tidligere hadde jeg deltatt på Songwriters Circle i Stavanger, og det var spesielt ei der som jeg la merke til at hadde mye fine ideer på tekst. Så jeg kontaktet henne. Kjersti Sleveland fra Egersund. Ei dyktig låtskriver og vokalist, som driver og reiser rundt både i både inn- og utland og skriver låter med folk. Og jeg spurte om hun kunne være interessert i å hjelpe meg litt på veien. Og det ville hun selvfølgelig! Så et par uker seinere troppet jeg opp en ettermiddag på et øvingslokale i Egersund, og vi satte oss ned og kjørte på. Det imidlertid sies at jeg synes det var vanskelig, det der med med co-writing. Jeg har liksom min egen måte å ville si ting på. Så vi kom oss aldri i mål den kvelden. Men jeg fikk mye gode innspill, både på melodi og tekst-idéer, og ikke minst gode tilbakemeldinger og bekreftelser på linjer jeg hadde med, og hadde lyst til å ha med videre. Så dette ble starten på Den Nye Sommersangen, som til slutt endte opp med tittelen "De fine orda".
Og den kvelden jeg endelig "neila" de siste linjene, måtte jeg bare springe ut i hagestuen hvor Arnfrid (kona mi) hadde besøk av ei venninne, og synge og spille låta for de der. Og jeg kjente der og da at dette var god kål. Dette funka!🙂
Dermed kunne jeg og Arne gjøre låta ferdig i studio, og kjøre på med siste finpussen på komp, kor og arrangement. Og her er vi nå. Mastring-fyren i England (eller hvor han nå holder til) ga tilbakemelding om at dette var "... a great upbeat/sunshine track! Very cool." Og jeg her helt enig. Jeg synes det lukter solskinn og sommer av denne låta :-)
Noen ganger tar det en halv time og skrive ei låt. Andre ganger lenger tid. Denne gangen tok det 3 år.
Men nå blir det single-slipp. Hurra!
