onsdag 24. september 2014

Vidar Spelmann, han hadde ei einaste ku...

Han byta bort kua, fekk fela igjen. Han byta bort kua, fekk fela igjen.
Du goe', gamle fiolin, du fiolin, du fela mi...

Greit. Man har fått ei hardingfele av far sin. Som heller ikke kunne spille på den. Men far min kjøpte den altså en gang på seksti-tallet, eller når det nå var. Av hardingfele-maker O.K.Venaas. Tror han prøvde å klimpre litt på den, men stort sett hadde nok pappa fela liggende urørt i minst 20 år. Så fikk jeg den. For 12 år siden. Og jeg har kun prøvd meg på noen drag ved enkelte anledninger, men blitt så skremt av ulydene som kom ut, at den ble gjemt langt vekk, med tanke om å kanskje en gang henge den på veggen på musikkrommet til pynt.

Men så var det slik da, at under innspillingen av platen "Papirhimmelen", endte vi opp med å bruke den svenske Riksspelemannen Hans Björkroth på nyckelharpa (svensk folkeinstrument) på ei låt som heter "Plaster på". Og det ble veldig fint! Og så var det en dag jeg satt og hørte gjennom opptaket at det ramla en tanke ned i hodet på meg: Hvorfor kan ikke JEG spille de greiene han gjør på plata, når jeg skal holde konserter? Det hadde vært kult! Jeg fant igjen fram fela, tørket støvet av den og prøvde noen strøk med buen. Og da ramla det innlysende svaret på spørsmålet mitt nok en gang ned i hodet på meg: Det er fordi du ikke KAN spille fele det, gutten min. For det låt fortsatt helt for-&/$%$-lig...

Vidar og Halvdan Furholt
Men: Denne gangen hadde jeg ikke tenkt å gi meg så lett! Jeg er nemlig så heldig at jeg har en gammel grandonkel som i sin tid var en anerkjent Hardingfele-spellemann og som fortsatt er ganske habil, til tross for litt eldre og stivere fingre enn før. Og jeg hadde et ørlite håp om at han kanskje også kunne trylle litt. Med meg... Så rundt påsketider tok jeg med meg fela mi og besøkte han.

Trylling ble det vel heller dårlig med. Det er dessverre sånn at også her er det bare de tre ø-ene som gjelder for å bli god:
Øve, øve og atter øve. Men starthjelpen jeg fikk av Halvdan var uvurderlig! Så noen times innføring i grunnleggende stemming, bueteknikk og et par finger-knep seinere, satt jeg i bilen hjemover og tenkte at: Ja, ja... kanskje dette k a n gå likevel?

Fioliner og hardingfeler mangler jo båndene som gitaren har, som gjør at du på gitaren har et visst slingringsmonn på hvor fingrene plasseres på gripebrettet uten at det høres surt ut. På fela vil det jo da være sånn at plasseres fingeren ørliten millimeter eller to off target, betyr det sure og fæle toner. Og det skal jeg love deg at det ble nok av... For ikke å snakke om buedraget, som, dersom det ikke er fast og bestemt, får en ellers helt grei tone til å låte "griseknirk" istedenfor "Arve Tellefsen". Og jeg må jo bare si: Familien min, som har holdt ut 4 måneder med dette her, fortjener virkelig respekt og medalje for tapperhet i strid...

Kanskje jeg burde ha levert fela tilbake og fått kua igjen...? Det blir i så fall etter at plateslippkonsertene er vel gjennført... For tro det eller ei. På fredag står jeg der. På scenen. For første gang med ei hardingfele i neven. Og har faktisk tenkt å dra en ørliten trall.
Er det en ny Anbjørg Lien eller Myllargut på gang? Nja, det er vel neppe det... Men slettes ikke helt hakkande gale heller... synes jeg selv, da (hehe). Og det er litt kult og. På min egen måte tar jeg opp arven etter de to flotte spellemennene Halvdan Furholt (min instruktør) og avdøde Otto Furholt - begge to brødre av min avdøde bestefar Olav Furholt. Takk skal dere ha! I'll do my very best... :-)



Halvdan, Oline og Tobias

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar